Gråsteinen er min bror. Jeg kjenner dens pine. Denne kalde,knugende ro med striper av størknet helvete. |
ingen vekt i verden er så tung som den steinen kjenner når sommerfuglen hviler på den, når vinden lener seg mot den og leker flyktig med en lerketrille. |
Men ogå gråsteinen tror på en forvandling. Og venter.Venter det store oppbrudd av vinger og vektløshet. Juninattskumringens blå profeti. |